Hvorfor er det viktigere å ta ansvar for ei knuste rute enn skade som påføres barn?
Advokat Leif Strøm sier til Adresseavisen at norsk lov åpner for at foreldrene kan bli stilt til ansvar om barna mobber. Han viser til Skadeerstatningslovens paragraf 1–2 som omhandler foreldres ansvar. Barne- og familieminister Kjersti Toppe stiller seg tvilende til om det er veien å gå.
Det er nær sammenheng mellom barneoppdragelse, dannelse av verdier/holdninger/språk/adferd, mobbing, utenforskap og kriminalitet. Og der er glidende overganger fra 9A-saker i skolene og etterforskning hos politiet.
Utviklingen er klart negativ. Vi er i ferd med å skape en generasjon med barn og ungdom som i økende grad bærer gangsterkulturens verdisett med fryktbasert taushet om alvorlige lovbrudd som begås. Man er under massiv påvirkning fra kilder og aktører som normaliserer bruk av krenkende språk og adferd, rus og kriminalitet. Dette skaper utrygghet. Mange er redde for å si ifra, av frykt for å bli utsatt for hevn som rammer sosialt, psykisk og fysisk. Rettsvernet vi voksne tar for gitt eksisterer ikke på samme måte i store deler av barne- og ungdomsmiljøene. Dette er høyst alvorlig.
Volden rammer også dem som aldri får bank
I mitt virke møter jeg likevel til stadighet voksne som unnviker å ta ansvar og heller forsøker å omskrive reelle komplekse utfordringer og presentert disse som noe fragmentert, forenklet og mindre alvorlige.
Mange uttrykker mye bekymring samtidig som der er liten vilje til å være tydelig på å adressere at jeg som forelder har ansvar for mitt barn, gjøre «upopulære» regulerende tiltak og satse tungt på systematiske byggende og forebyggende innsatser som følger barnefamilien hele veien fra fødselen.
Det er på tide å våkne! Vi voksne må være voksne!
Lytt gjerne mer til ofrene, pårørende og alle oss som jobber hver dag med disse hendelsene, straffesakene og livsvarige traumene.
Se helhet og sammenheng.
Barn har i dag et fysisk liv og ett digitalt liv.
I det fysiske livet er vi voksne i stor grad deltakende. I det digitale er vi alt for fraværende.
Vi foreldre må nå i større grad ta ansvar for skader våre barn påfører andre, i begge disse verdenene, uavhengig om dette skjer på gamlemåten eller med bruk av ny teknologi, som uhell eller med vilje.
Der er mildt sagt underlig å se at Barne- og familieministeren i sin kommentar er «veldig tvilende» til å stille foreldre ansvarlige og at det ikke er mer åpen nysgjerrig og interessert i å se på muligheten av nye regulerende virkemidler som styrke vernet mot psykiske og fysiske skader barn og ungdom gjør på andre mennesker.
Vi har i dag en skadeerstatningslov som i praksis verner om materielle og økonomiske verdier, fordi dette er enkelt og konkret å forholde seg til. Foreldre stilles ansvarlige og må betale, uavhengig om skaden er er uhell eller gjort med vilje.
Men når mitt barn, alene eller sammen med andre, påfører et annet barn alvorlige fysiske og/eller psykiske skader med mobbing og kriminalitet,- da råder en annen etikk og logikk.
Da er det ingen som stiller meg ansvarlig.
Hva sier dette om våre verdier og vilje?
Ønsker vi virkelig å ha det slik?
Vil ha samlet lag mot ungdomsvold: – Vi må slutte å snakke visvas
Det er på tida at skade barn påfører andre barn også blir et ansvar vi foreldre må forholde oss til.
Jeg har tidligere tatt til ordet for en lovendring i Skaderstatningsloven, med en utvidelse som klart spesifiserer og tydeliggjør at foreldreansvaret også gjelder i den digitale verden, på telefon og på nett, og som gir enkel og forutsigbar erstatningsprosess, uten vide muligheter for skjønn, ansvarsskyving og juridiske krangler.
Barne- og familieministeren sitter i førersetet for å bidra til nasjonale regulerende tiltak som virker forebyggende. Å stille foreldre ansvarlige er ett høyaktuelt grep, tilpasset vår nye digitale hverdag, som lett kan bidra til å skape store positive ringvirkninger ved at foreldre blir mer restriktive med å slippe løs umodne barn i kommunikasjon, og på aktiviteter og arenaer, barnet ikke har forutsetninger for å beherske. Hvis vi selv må bære konsekvensen av vårt barns adferd, blir det mindre attraktivt å «ta sjansen på at det går bra» og lettvint overlate eventuelle ubehageligheter til andre som rammes.
For det er vel egentlig ikke slik at Regjeringa vil satse på en bevisst videreføring av en ikke-oppdatert erstatningspraksis, der knuste ruter og andre materielle og økonomiske verdier har sterkere vern enn skadde barn, og vi foreldre kan fortsette med å løpe fra vårt ansvar?
En versjon av denne teksten ble først publisert på Facebook.
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!