Under den lett absurde overskriften «Saftige historier som maktkamp, utroskap, sex og drap er noe som alle liker» i Adresseavisen 25. april, skjuler det seg for oss med et genuint engasjement i Trondheims historie en lenge etterlengtet kommunal erkjennelse: «Trondheim er for beskjeden og klarer ikke å formidle den spennende historien fra viking- og middelalderbyen bra nok». Under et møte i formannskapet ble det tatt opp hvordan Trondheim Kommunes manglende engasjement i byens tidligste historie, fra vikingtid- og middelalder, har gjort at den har druknet i tafatt tilbakelenthet. Formannskapets uttalelse vitner om en gledelig selvinnsikt. En rekke fagfolk og institusjoner har i ulike sammenhenger lenge pekt på at Trondheim i løpet av sein vikingtid- tidlig middelalder etablerte seg som det tidlige norske kongedømmets sentrale bysentrum.
De tidligste rikskongene Olav Haraldsson og Harald Hardråde anla kongelige residenser i byen, mens Olav Kyrre på slutten av 1000-tallet bygde Kristkirken, en av landets første bispekirker. Olav Haraldsson, Norges nasjonalhelgen, ble året etter slaget på Stiklestad helgenerklært i byen, og hans skrin ble oppbevart i flere tidlige kirker i byen før han ble lagt over alteret i Kristkirken. Denne prosessen la grunnlaget for at Trondheim fra midten av 1100-tallet ble erkebispesete og landets kirkelige og et av landets viktigste politiske sentrum resten av middelalderen.
Samer i Trondheim i middelalderen?
Den helt sentrale stillingen Trondheim inntok i den norske statens etablerings- og konsolideringsperiode og videre gjennom hele middelalderen er på ingen måte i tråd med den posisjonen byen burde ha blant de byer og steder som i dag konkurrere om å ha en førende historisk rolle i landets tilblivelseshistorie. Dette er et spill av kunnskapsressurser og muligheter som byens sentrale rolle i eldre norsk historie har mistet. Byen kunne brukt dette i mye større grad til profilering, for å trekke til seg turister, men ikke minst være med på å bygge identitet, tilhørighet og et unikt lokalt bymiljø. Andre byer og steder har for lengst skjønt dette og dermed tatt over den posisjonen som Trondheim i lang tid hadde. Oslo står nå fram som landets viktigste middelalderby. Den aktive foreningen Middelalder-Oslo arrangerer årlig Oslo Middelalderfestival med 5 000–7 000 besøkende. De har tatt initiativ til en Middelalderpark der byen lå i middelalderen. Den er en del av Oslos byplanutvikling. Også Tønsberg og Hamar har sine middelalderfestivaler. Tønsberg har i tillegg en vikingfestival og et kommunalt vedtak (ja!) på at de er «Norges eldste by». Også Sarpsborg er i siget og markedsfører byen som Olav grunnla i 1016 for «Olavs by». I Haugesund markedsfører de Haugalandet som «Norges fødested», og har bygd opp besøkssenteret Norvegen på Avaldsnes, omtalt som «Norges første kongesete» og Haraldshaugen som «Norges Riksmonument». Slik kunne vi fortsette å ramse opp det ene initiativet etter det andre som aktivt promoterer byenes/stedenes vikingtids- og middelalderhistorie.
Trondheim var engang i dette tetsjiktet. På slutten av 1980-tallet ryddet Aftenposten forsiden med tittelen «Historisk vikingfunn- oppsiktsvekkende funn fra vikingtiden i Trondheim» og Kunstindustrimuseet åpnet sine lokaler for utstillingen Byen under gaten, som på noen få sommermåneder samlet over 30 000 besøkende. I jubileumsåret 1997, da Marvin Wiseth satt som historieinteressert ordfører, hadde Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) tatt initiativ til å lage en historisk sti gjennom byen, med stasjoner på sentrale steder i byen hvor man både kunne lese på flott utformede skilt høre historier knyttet til akkurat det stedet. I nyere tid har det heller ikke manglet på god formidling av byens vikingtids- og middelalderhistorie. NIKU og Pilgrimsenterets formidable innsats må berømmes. Siste skudd på stammen er Middelaldersenteret der flere institutt fra NTNU har slått seg samme i et tverrfaglig forsknings-, undervisnings- og formidlingssenter med søkelys på middelalderen.
Med dette bakteppet er det på høy tid at Trondheim kommune engasjerer seg aktivt for å fremme denne viktige historiske arven. Kommunens kulturenhet har etablert regelmessig kontakt med Middelaldersenteret om flere tiltak og arrangement fremover. Her ligger det et stort potensial, men det hjelper ikke å annonsere interesse dersom det ikke følges opp med vilje, innsats og prioriteringer, noe andre bykommuner i landet har forstått og profittert på med hensyn til profilering og økt turisme. Vi hilser derfor formannskapets egen erkjennelse av langvarig tafatthet (men ikke maktesløshet!) og håper at det er et overstått kapittel. En mulighet med stort potensial for byen å vise hva de vil og kan, er å bruke det kommende Jubileumsåret i 2030 som en kilde til motivasjon og fornyet innsats for aktivt å spre kunnskap om byens sentrale historiske posisjon i middelalderen da Norge ble et samlet rike og kongedømme.
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!